I dag kjenner jeg på en uendelig takknemlighet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få delt hva det er som skjer inni meg når jeg velger å engasjere meg. På tross av smerter, og uro, følelser av svakhet og med ingenting å bidra med, så velger jeg å strekke meg. Og det gjør hele forskjellen.
I går var sønnen min med på sin første ballturnering. Og for en dag det ble! Det var stolte foreldre og stolte barn, det var latter og gråt, og det var store smil og følelser av mestring. ALT det ville jeg ha gått glipp av om jeg hadde valgt å bli hjemme på grunn av smerter i kroppen. ALT det ville jeg ikke kunne delt med sønnen min og reflektert tilbake på en annen dag, når et godt minne som dette kunne være verdifullt å tenke tilbake på.
I dag skjedde noe lignende. Min lille familie ble med på et gratisarrangement for barn og familier gjennom frivillighetssentralen. Familier fra flere ulike land fikk besøke en gård som har spesialisert seg på festarrangement for både barn og voksne. Det var mulig å ri på hest, hoppe i hoppeslott eller på trampoline, det var høner å mate, og det var ei varmestue å varme seg i. Både voksne og barn fikk prøve å ri en mekanisk okse, og skyte med pil og bue, det var kaffe, og en fantastisk god suppe med hjemmebakt brød til, det var varme smil og utveksling av ord på tvers av språk og land – vi forstod likevel. Og noen av disse barna, og voksne med hadde aldri opplevd noe lignende før. Og ALT dette ville jeg gått glipp av om jeg hadde valgt å bli hjemme for å se tv eller gjøre noe annet litt mindre meningsfylt. ALT dette kunne jeg ikke delt med min lille familie og de andre familiene, og reflektert tilbake til en annen gang vi måtte trenge det, for å få perspektiv på hvor godt vi egentlig har det.
Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg – i ly av alt jeg leser og hører om rundt om i landet mitt og i verden, som skaper uro i meg – kan gjøre min verden, og kanskje også din verden bedre å leve i. Jeg vil fortsette på denne reisen i det små, som jeg skrev litt om her http://annlenawithbro.com/be-the-change-you-want-to-see-in-the-world/
Jeg tror mye handler om å bestemme seg. Så jeg har igjen bestemt meg for å være åpen, og møte andre med respekt på samme måte som jeg selv ønsker å bli møtt, og til å lytte med hele kroppen. Smile, se i øynene, puste og le, og vite at ALT det jeg føler på, det føler sannsynligvis de rundt meg på også. HELE spekteret fra usikkerhet, til frykt og uro, til smerte og irritasjon og til glede og takknemlighet.
Og når jeg sier at jeg vil, som mange andre jeg kjenner, ha en bedre verden å leve i, så må jeg bestemme meg for hva jeg synes er BEDRE. Og for meg er dette bedre: At jeg møter og blir møtt med – – omsorg istedenfor avvisning, respekt istedenfor hat, trygghet istedenfor uro, kjærlighet istedenfor frykt, nysgjerrighet istedenfor “jeg vet og kan alt”. For det har i alle fall disse dagene vist meg, om ingenting annet, det er MYE mer å LÆRE på denne planeten.
Jeg fortsetter i det små. Ansikt til ansikt. Blir du med?
Del en tanke