I lys av siste tids hendelser i mitt liv, og i livet til noen av de jeg har mest kjær, ville jeg dele noen kveldstanker:
Noen ganger i vår hjelpeløshet kan det være godt å søke hjelp hos de som har gått foran. Noen ganger i vår iver etter å hjelpe andre, kan det være viktig å stå ved siden av og vente til den andre er klar. Noen ganger når intet annet hjelper kan det være greit å være stille og lytte. – – Re-re.
Hjelpekunst – av Søren Kierkegaard
Om hjelpekunsten
Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.
Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.
For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå
det, han forstår.
Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.
Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.
Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil
hjelpe
og derved forstå,
at det å hjelpe
ikke er å beherske, men det å tjene –
at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste –
at det å hjelpe
er villighet til inntil videre
å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår.
Del en tanke