Alt lyset vi ikke ser.

Så er jeg kommet til uke 2 i mitt nye prosjekt. 2 bøker lest. 50 igjen.

Liker du å lese bøker? Det gjør jeg. I perioder har jeg lest mye og i andre lite, helt sikkert sånn som de fleste. Det blir mer i ferier og langhelger enn når det er travelt på jobb eller skole. Og så har jeg hatt en lei uvane, og det er at jeg ikke alltid har lest ferdig bøkene jeg har begynt på. Dette har jeg nå tenkt å gjøre noe med dette året.

Jeg har en hel haug med bøker i hylla mi som er påbegynt, men ikke fullført. Noen er fagbøker, noen er skjønnlitterære, noen er selvhjelpsbøker og noen er “littavhvert”. Jeg har også lånt bøker på biblioteket som jeg ikke har lest ferdig, så noen tenker jeg å låne igjen. Nå skal jeg altså lese 52 bøker på 52 uker – og dele om bøkene, lesingen og tankene jeg gjør meg om bøkenes innhold her.

Det er bra det er rolige tider og sommer med lyse kvelder!!!  Den boka jeg har lest denne uka og prioritert foran tv og andre “sosiale” medier, ble ei bok om krig og elendighet på over 600 sider. 634 for å være eksakt. “Alt lyset vi ikke ser” er skrevet at Anthony Doerr, og ble kåret som Pulitzer vinner i 2015; “Årets beste roman”.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg tjuvstartet på den i forrige uke, og at jeg er glad jeg gjorde det, for selv om boka er gripende, spennende og veldig godt skrevet, så er den også nettopp det. Gripende og spennende på kanten til ubehagelig, og veldig godt og levende skrevet, og som du sikkert kjenner til – da er det godt å kunne legge den fra seg, ta en pustepause og en tenkepause før en igjen “dykker ned” i historien.

Historien starter med barn fra 2 ulike verdener, og beskriver hvordan det er å vokse opp i en verden hvor nysgjerrigheten får råde, selv om man opplever både sorg, tap, savn og smerte. Den beskriver godt hvordan disse barna og andre barn, og også voksne opplever et svært urolig Europa på 1930 og 40- tallet, og etterhvert krigens mange sterke og vonde opplevelser. Den beskriver hvordan mennesker klynger seg til håp, når alt håp er ute.  Og historien fletter inn hvordan vi mennesker på særegne måter finner mening i meningsløsheten.

Forfatteren har et fantastisk flott fortellerspråk som gjør at det er lett å leve seg inn i alle de ulike følelsene, både de litt tunge og de lette, varme. Han beskriver lekende lett opplevelsene og historiene, som går paralelt igjennom hele boka til de møtes på tampen av en krig som har rystet en hel verden. Og forbi denne krigen. Detaljer om tid og sted og gjenstander flettes flott sammen, og på tross av smertene, sorgen og døden den beskriver, så sitter jeg igjen med en følelse av at historien kompletteres på slutten.

Er du ute etter ei solid og god bok som gjør inntrykk på deg, så kan jeg anbefale denne på det sterkeste. Og som jeg ofte opplever med bøker jeg liker godt, kommer savnet etter å få lese mer, få vite mer og forstå mer, og som den ene romanfiguren sier; kanskje det er det som er meningen?

Dette er en bok verdt å lese. Bruk også gjerne god tid og nyt alle detaljene, de er med på å gi et svært helhetlig inntrykk, som gjør at jeg gjerne kan tenke meg å lese den en gang til. Denne boken er for meg en del av den menneskelige sannhet – – , om livet, og døden, om lyset og mørket, om freden og krigen, om kjærligheten og hatet, og om kunnskapen og dårskapen som vi mennesker rettferdiggjør våre handlinger med.

En roman å lære av.