Tusen Strålende Soler

Uke 4 er over og jeg er ferdig med bok 4.

Forfatter er Khaled Hosseini og boka har 411 sider.

Det kan godt være at du har lest denne, for den ble Norges mest solgte bok i 2008. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om den engang, før jeg fant den i bokylla hos ei venninne, og fikk låne den med meg hjem. OG GJETT OM JEG ER GLAD FOR DET!

Det var tittelen på boka som tiltrakk meg først, og så etterhvert omslagsbildet. Det var så vakkert, og så sårt på samme tid. Akkurat som tittelen; “Tusen strålende soler”.

Og FOR EN BOK!

Den er et mesterstykke! Skrevet i detaljer og utbroderinger som fanger og fenger, og minner meg om et vakkert maleri eller en flott skulptur, som jeg aldri blir lei av å se på. Kunstykket er beretningen som fletter sammen to kvinners liv og deres reise hver for seg og sammen. De befinner seg i et land hvor kvinner har mindre verdi enn menn, og samtidig stor verdi – som arbeidskraft, som barnebærer og som eiendel. Det er levende fortalt, og dualiteten henger stadig mellom linjene, og blandes, som fargene i et maleri inn med krig, og ulike  menneskeskjebner som lever og dør under slike vilkår. Det er så vakkert, og samtidig så sårt, det er ekte, og samtidig så uvirkelig, og det er nesten en lidelse å lese.

Teksten har en slik kraft og intesitet at det kjennes ut som om det hele skjer nå. Akkurat her og nå! Og det slår meg helt overende når jeg innser at det faktisk er slik.  Dette er sannhet i romanform.

Laila og Mariam er barn som vokser til unge kvinner, fra to veldig ulike verdener, og som likevel etterhvert befinner seg i samme situasjon – hvor de hver dag kjemper en kamp mot en ytre fiende – en verden hvor menn kan overøse de med vold, undertrykkelse, smerte og fornedrelse – og ingen gjør noe for å forhindre det. Og kampen fortsetter i deres indre, et indre som krever at de reiser seg mot denne makten. Og kvinnene reiser seg. Hver på sitt vis.

Og det er derfor jeg fortsetter å lese. For på tross av smerten, så er “Tusen strålende soler” et storslått maleri om håp, liv og kjærlighet, at den flere ganger tar pusten fra meg. En strime av lys, et glimt av håp, gjør at jeg stadig fortsetter å lese. Jeg klarer ikke la være – jeg bare må vite hvordan det hele ender.

Og her er det for meg viktig å stoppe opp og rette en stor takk til oversetteren av boka, Elisabet W. Middelton. Jeg er ganske sikker på at den er mesterlig oversatt også. Det er som om teksten danser over sidene for meg på det letteste, og som om de skriker mot meg på det mest skremmende. Uten oversetteren hadde jeg ikke fått denne leseropplevelsen. En oversetter bedriver også skrivekunst.

Så, til deg som nå er blitt nysgjerrig. Her er et lite utdrag for å gi deg en liten smakebit på hva du har i vente;

“Hun så alt dette som om hun også så noen for første gang. Og for første gang var det ikke en motstanders ansikt Laila så, men et ansikt med uutalte klager, byrder båret uten protester, et liv i underkastelse og utholdenhet. Kom hennes eget ansikt til å se slik ut om hun ble? Tenkte Laila”

………..

“Han kommer til å gå løs på deg også, vet du” sa Mariam og tørket hendene på en klut. “Før eller siden. Og du gave han en datter. Så du skjønner, din synd er til og med mindre tilgivelig enn min”.

………

“da Aziza våknet og gråt og Rasheed brølte til Laila for at hun skulle komme og få henne til å tie, vekslet Laila og Mariam blikk. Et uforbeholdent, megetsigende blikk. Og i denne flyktige, ordløse dialogen med Miriam, visste Laila at de ikke var fiender lenger”

………

Min konklusjon er som følger; – – – om du har denne i hylla di, og du ikke har lest den enda, gå og finn den, og begynn å les! Og om du ikke har den, få tak i den! MEN bare om du vil ha en bokopplevelse som gjør varig inntrykk på deg, som rister deg litt i sjelen. For hvis du ikke vil ha det, da er ikke denne boken noe for deg.