Så ble det ikke helt slik jeg hadde planlagt, dette målet med å lese 52 bøker på 52 uker.
Jeg ble liggende etter skjema, og plutselig sprakk skjema fullstendig. Nå har jeg ikke lest skikkelig i ei bok på flere uker, og det gnager meg litt. Jeg er litt lei meg for at jeg ikke fikk det til.
Ikke sånn lei meg at jeg gråter, eller fortviler, men sånn lei meg som jeg føler det når jeg er skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg ikke nådde målet. Skuffet fordi jeg ikke får til. Skuffet fordi jeg hadde en tanke om at dette skulle få meg nærmere andre mål.
Og så, når jeg begynner å evaluere litt hvor det gikk galt, så må jeg bare være dønn ærlig med meg selv, og si at det var kanskje et veldig ambisiøst mål, som ikke var særlig realistisk. I alle fall ikke akkurat nå. Ikke fordi jeg ikke liker å lese, og fordi jeg ikke har tid, men rett og slett fordi andre ting blir prioritert.
Så er erkjennelsen der. Jeg trenger jo ikke ha en tidsplan på å lese bøker. Jeg kan jo bare lese når jeg har lyst og dele underveis, eller når jeg er ferdig. Og så kan jeg slippe å stresse for å bli ferdig med en bok, og en blogg. Tanken var jo at det skulle være et lystbetont mål, og et mål jeg skulle lære av underveis. Når det nå ikke ble slik det var tenkt, så kan jeg likesågodt bare la det ligge.
Det kommer flere blogger om bøker etter hvert, men det blir ikke hver uke.
Det kommer blogger om andre ting også etter hvert, men det blir heller ikke hver uke.
Jeg legger bort alt tidspress, og tar ting litt mer som de kommer.
Det ligger mye læring i det også for meg. Å gi slipp, og “gi opp”. Det er først litt ekkelt, og kanskje ligger det noe skamfullt der et sted, og så etterpå – ganske så befriende egentlig. Og plutselig har jeg lyst til å begynne å lese igjen.
Kanskje du har noe du også skulle gitt slipp på, eller “gitt opp”? Noe som egentlig tynger deg mer enn det gagner? Så hva venter du på? Min anbefaling til deg – Gjør det nå <3
Del en tanke